Mitt vitnesbyrd:
Jeg vil fortelle dere alle en liten historie fra mitt eget liv. Hendelsen er hentet fra dagene under In Field i Santa Cruz.
In Field begynte helt himmelsk med at Tina, ei av lærerinnene på Hald, gav meg en pakke som var sendt fra min kjære mamma Ingun. Jeg, helt hysterisk og fram meg av glede (okey da, jeg visste at jeg kom til å få den pakken…) rev opp gråpapiret og dret langt i kortet hun hadde skrevet for å komme inn til selve innholde av pakken. Der lå de; seks, gullforgylte, avlange, norske melkesjokolader. Og Se og Hør og Henne. Kan ei jente kan ikke bli gladere!? NEI!
Til deres opplysning stod det på kortet så fint at jeg skulle dele med de andre ”nye vennene” mine. At mamma alltid skriver ”de nye vennene dine” syns jeg personlig er meget vittig. Vel, jeg er kjent innefor min egen vennekrets å være ganske rett ut og åpen om at jeg er ikke den som hjertelig deler alt jeg har med alle andre. Det er av en eller annen grunn ikke helt i min natur. Men for å glede ditt hjerte mamma, så delte jeg faktisk sjokoladen med de andre. Men mulig at jeg ikke delte nok. Fordi etter en liten uke med fråtsing av norsk melkesjokolade laget med ekte kjærlighet, passer jeg ikke buksene mine lengre… Dette er ikke kult. Å være på diett i Bolivia er ikke særlig fet.
Å, hvem sier det at man ikke skal ta råd fra gamle damer?
Så dette er mitt vitnesbyrd. Budskap: Man burde alltid dele det man har med andre, hvis ikke så får man så det holder når det gleder sjokoladens hevn.
In Field begynte helt himmelsk med at Tina, ei av lærerinnene på Hald, gav meg en pakke som var sendt fra min kjære mamma Ingun. Jeg, helt hysterisk og fram meg av glede (okey da, jeg visste at jeg kom til å få den pakken…) rev opp gråpapiret og dret langt i kortet hun hadde skrevet for å komme inn til selve innholde av pakken. Der lå de; seks, gullforgylte, avlange, norske melkesjokolader. Og Se og Hør og Henne. Kan ei jente kan ikke bli gladere!? NEI!
Til deres opplysning stod det på kortet så fint at jeg skulle dele med de andre ”nye vennene” mine. At mamma alltid skriver ”de nye vennene dine” syns jeg personlig er meget vittig. Vel, jeg er kjent innefor min egen vennekrets å være ganske rett ut og åpen om at jeg er ikke den som hjertelig deler alt jeg har med alle andre. Det er av en eller annen grunn ikke helt i min natur. Men for å glede ditt hjerte mamma, så delte jeg faktisk sjokoladen med de andre. Men mulig at jeg ikke delte nok. Fordi etter en liten uke med fråtsing av norsk melkesjokolade laget med ekte kjærlighet, passer jeg ikke buksene mine lengre… Dette er ikke kult. Å være på diett i Bolivia er ikke særlig fet.
Å, hvem sier det at man ikke skal ta råd fra gamle damer?
Så dette er mitt vitnesbyrd. Budskap: Man burde alltid dele det man har med andre, hvis ikke så får man så det holder når det gleder sjokoladens hevn.
posted by Livet på Alalay at 8:33 AM
1 Comments:
Jeg forstår at det er jeg som er den "gamle damen"!! Vel,Det med hang etter sjokolade har du kanskje også etter meg. Det er ofte lettere å gi råd til andre enn å følge dem selv...... Lykke til med "kuren"!
Post a Comment
<< Home