Julaften i Bolivia:

Morgenen begynte med en helt normal frokost, det vil si en stor tallerken med sjokoladegryn, sjokolademelk og to harde rundstykker. Vi snakket litt med Claudia om når kirken begynte og hun sa at vi skulle dra om ca 30 min. Ikke noe problem. Vi gikk ned til hulen vår hvor vi for det meste oppholder oss og fant fram pent kirke tøy og juleevangeliet.

Etter at vi hadde kledd på oss begynte vi å lese juleevangeliet. Da jeg hadde kommet halvveis i Lukas, kom den ene tjeneren vår og sa at det var en telefon til Hanne. Jeg ble helt i ekstase og tok til tid å ta et ekstra blikk i speilet før jeg tok telefonen. Man vet jo aldri. Det var Claudia. Hun sa at de allerede var i kirken og lurte på hvor vi var. Jeg fortelte henne at vi satt og ventet på dem. Vel, det ente med at vi tok en taxi ned til kirken. Noe som vi ikke hadde råd til!

På vei inn til kirken traff vi Iver og Grover fra Alalay (gutter fra cabaña A). De lo av vårt antrekk og sa at det var antrekk for gravide kvinner. Så, det er nå andre gang jeg har fått den beskjeden midt i tryne. Til informasjon gikk jeg med min fine hvite sommerkjole, svarte tights og vans sko. Og selvfølgelig selvbruningskrem. Kan jo ikke gå galt. Jeg så fantastisk ut! Men den gang ei. Så jeg bestemte jeg for å ignorere Grover, etter beste Hanne stil, og det ”payed of”. Han gav meg en unnskyldning og en stor klem når jeg ankom barnehjemmet senere den dagen.

Under kirkemøtet forberedte jeg meg selv mentalt og fysisk for å spørre Claudia om et spørsmål. Vi hadde forberedte oss i over en uke for å stille dette spørsmålet. Spørsmålet lyder: ”Tror du vi kan låne bilen din på julaften Claudia? *Smil*”. Til vår store forskrekkelse sa hun ja. Vi ble helt i ekstase! Jeg skulle for første gang kjøre utenfor Norges grenser. Det er bra fet det.

Den kvelden hadde vi vorspiel med ”Ringenes Herre”. Det var ganske koselig. Før vi dro ut fra hulen vår brente jeg en cd som skulle være ”handmade” for denne kjøreturen. Det var en blanding av Postgirobygget, DeLillos, DumDumBoys og annet snask! Vi begynte kjøreturen og det var virkelig gøy! Spesielt for meg. I begynnelsen var jeg litt smårusten fordi jeg husket ikke helt hva som var kløtsjen og hva som var bremsen, men det fant vi fort ut av! Etter noen minutter med å stille inn alt som var mulig å stille inn, satte vi kursen mot barnehjemmet.
Dette burde jeg kanskje ikke si, men jeg visste ikke helt hva loven i Bolivia sier om høyre og venstre og alt annet vikepliktopplegg. Så regelen vår ble å stoppe for alt for så se hva som skjer. Jeg stoppet ikke for noen. Turen gikk helt etter planen og vi ankom Alalay uten en skramme! Etter å ha vært en stund på barnehjemmet satte vi igjen kursen hjem til slottet vårt i La Paz. Vi skulle nemlig spise middag hos Claudia. Kalkun. Det som skjedde på hjemveien var ikke like kult. I den siste nedoverbakken før vi skulle svinge inn til vårt nabolag merker jeg at speeden ikke reagerer når jeg trykker den inn. Jeg ble egentlig ganske så stresset over dette, men heldigvis var det speeden og ikke bremsen. Tingen var det (tror jeg, kan ikke så alt for mye om biler), at bensinen var gått tom og at batteriet var gått flatt. Fordi begge lampene blinket på dashbordet. Men dette var ikke vår feil! Det skal jeg bare ha sagt!

Da vi til slutt ankom slottet vårt i La Paz, etter at Anna hadde gått ut for å dytte bilen de siste 30 meterne (jeg måtte selvsagt styre, det er jo jeg som har sertifikatet her), kunne vi slappe av og nyte god mat og drikke sammen med 20 andre ukjente. Litt av en jul… Fylt av spenning, glede og sinne. Hvorfor skriver jeg sinne, jo fordi mannen i huset ble selvsagt hissig da vi kom inn og fortalte om bilen. Han sa at vi skulle ha fylt på bensin, men det er ikke lett når man er pengelens og ikke har en eneste peiling på hva bilen drikker.
GOD JUL til alle som har lest dette innlegget.