Mitt første møtet med Alalay

Akkurat nå sitter jeg og hører på Winsin og Yandel. Sangen er Rakata. Det er lørdag i dag og jeg har akkurat opplevd hvordan er det å jobbe fem dager på et barnehjem, og det er ingen spøk.

Vi dro på til ”The Village – Alalay” på mandag. Vi begynte straks å leke med barna og vi lærte oss mange nye navn på de første minuttene. Joshue, Miguel, Frans, Wendy og Anita (Anna) var noen av dem. Vi tok det meget så med ro fordi vi må passe på å ikke ta an heilt ut med en gang på grunn av høyden. Men det gjør ikke meg noe om jeg må vente noen uker før jeg skikkelig kan være fysisk aktiv. Det passer meg mer eller mindre perfekt! Vel, (merk med en L…) jeg må nok være med på en fotballkamp i nærmere framtid, men da er jeg nok mer forberedt. Heldigvis ligger barnehjemmet lengre ned i ”dalen” enn det La Paz gjør, så det er mer oksygen her…

Nesten med en gang da vi kom, ble vi informert om at de skulle ha et møte. Alle barnene og alle medlemmene fra staffet skulle være med. Det ble et møte jeg aldri kommer til å glemme. Alle stod i en stor ring, stilt opp etter hvilken ”cabaña” (hytte) de tilhørte. Anna og meg stod bak noen små unger og en eldre guttegjeng. Så begynte møtet. Møtet varte i nesten to timer. Alle måtte stå, ”manos atras!” hendene bak på ryggen ingen fikk lov til å snakke uten om lederne. Møte foregikk selvsagt på spansk og dermed forstod vi ikke alt, men vi forstod glatt hva dette møtet skulle handle om. De som stod for praten var tre damer. De snakket om hvilke ”cabañas” som hadde oppført seg dårlig den siste uken. Dette var ”cabaña B og E”. I ”cabaña B” bor det bare gutter fra 8 til 12 år (tror jeg). I ”cabaña E” bor det jenter fra 6 til 10 (tror jeg). Disse hadde oppført jeg dårlig mot autoriteten, det vil si ledelsen og andre som jobber med barna. Overskriften for møtet var nok mangelen på respekt mot ledelsen, dårlig oppførsel og stygt språk. Dette gikk igjen mange ganger.

Barna ble selvsagt trøtte og lei etter hvert. Det ble jeg også, og jeg er 19, og foran meg stod det en liten gutt på 2 år. Flere ganger kom ledelsen bort til ungene og snakket direkte til dem hvis de snakket mens de snakket, hvis de hadde ting med seg inn som ikke skulle være der, hvis de hadde lue eller caps på seg eller hvis hendene ikke var bak på ryggen. Vi stod i hele to timer i en ”stram militær stilling”! Det var flere barn som ble ført bort fra møtet og til hyttene. Snakk om kontrast. Det skjer aldri at en rektor på en norsk skole for eksempel holder et møte for alle barnene for å snakke om hvem som har oppført seg dårlig mot andre. Dette tar man helt opp under fire øyne, og muligens med foreldrene til stedet. Det var også flere unger som måtte si unnskyld til noen av de frivillige for hvordan de hadde oppført seg. Det var veldig sterkt å se på.

Jeg reagerte med litt sinne på dette møtet, men jeg skjønner vel (merk, en L) i ettertid at ungene har godt av litt tilsnakk og rettelse. Men jeg syns nok at møtet var litt i det drøyeste laget.

Etter møtet fikk vi tildelt hver vår ”cabaña”. Jeg fikk E. Hytten med de mest ”rebelde” ungene. De begynte med en gang å ta på meg og si at jeg hadde et vakkert hår og at jeg var feit. GORDA! Heldigvis har jeg en sans for humor og en nokså sterk forsvarsmur. Jeg lar meg ikke knekke av små ”chicas” som sier at jeg er feit.

Dette var første dag på Alalay. Mange inntrykk, mange opplevelser og mange nye venner.