Livet går videre…

Jeg kan faktisk ikke huske eller jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært i Bolivia nå. Kan ikke huske hvor mange uker jeg har vært på Alalay engang. Vet ikke riktig om dette er en bra ting eller dårlig. Vel, nok en uke har gått. Og her er en liten oppdatering.

Vi begynte på fredag morgen etter å ha ventet i over tre kvarter på at en buss eller noe som lignet kunne ta oss til barnehjemmet. Vi fikk beskjed om at cabaña C skulle jobbe med noen sjal til noen dukker som vi nå lager på Alalay. Jeg ble helt henrykt og tenkte ”oi, kjempe gøy”. Vel, det var ikke kjempe gøy. Her snakker vi hjemmelagd, skikkelig håndlagde sjal. Vi fikk faktisk ferdig klippet tøystykker, men måtte selv lage snorene, hullene til snorene og selve mønsteret. Og ikke nok med det, vi skulle jobbe med disse intenst hele uken. Og når man begynner å få tresmak i rumpen vet man at nok er nok. Vi jobbet med disse sjalene (det vil si for det meste Eline og meg, med hjelp fra Anna) fra kl. 10 om morgenen like etter frokost til 22 – 23 om kvelden hver dag i en hel uke. Men andre ord, ingen fysisk aktivitet. Kun fingrene som gikk fram og tilbake mens man lagde mønsteret. Og dette mønsteret mine damer og herrer er ingen spøk. Her snakker vi mønster! Jeg kan faktisk ikke fortelle spesifikk om enkelte dager fordi alle var helt identiske. Sjal, sjal, sjal og litt flere sjal. Denne uken var meget så ensformig. Vel, det skjedde faktisk noen ting. Noen mer seriøse enn andre. Jeg ble syk på torsdag. Smart som er ferskt hvetebrød bestemte jeg meg for å drikke vannet i Bolivia. Egentlig litt vittig, fordi vi hadde ikke råd til å kjøpe vann og jeg var så tørst, så i tross for alt jeg vet om å drikke vann i utlandet så gjorde jeg det. Skulle ikke ha gjort det. Etter tre store glass med vann, som egentlig ikke smakte noen ting, begynte rare ting å skje i magen. Senere på dagen måtte jeg bare gå og legge meg i sengen, og der ble jeg til neste dag. Jeg måtte trosse tyngdekraften og løftet meg selv ut av sengen og gikk på do. Etter å ha lagt igjen en fin velkomstgave til nestemann fant jeg ut at det ikke var vann på hele barnehjemmet. Men andre ord, det gikk ikke an å spyle ned. Det var kjipt det. Like etterpå kom det ut den andre veien, og velkomstgaven ble bare eklere. Har dessverre ingen bilder av dette, men det er kanskje like greit. Jeg bestemte meg for å låse igjen døren med noen tråder som vi hadde brukt til å lage sjalene med. Forhåpentligvis er døren fortsatt låst. Vannet kom ikke tilbake på fredagen heller før vi dro. Dessverre, både for meg og alle andre.
Mens jeg lå der i sengen og syntes synd på meg selv kom Anna inn og spurte meg og jeg hadde sett Wendy eller Bryan. Det hadde jeg ikke. Den eneste jeg hadde sett var Rudy som hadde kommer gjennom vinduet for å låne mobilen min. Senere på kvelden fant de ut at foreldrene hadde tatt barna. En veldig ekkel følelse. Det eneste vi kan gjøre er å håpe på at ungene har det bra der de er nå. Og forhåpentligvis kommer de tilbake.

Vel, vi er igjen tilbake i La Paz hos slottet til Claudia. Godt å være ”hjemme”, men samtidig veldig rart. Jeg har sett ferdig sesong tre av ”One Tree Hill” og jeg kunne ikke vært mer forvirret enn det jeg er nå. Forrige uke satt jeg å gråt sammenhengende i tre timer på grunn av denne serien. Det tar virkelig på å se ”One Tree Hill”.