Livet som fattig… II

Kan man gå fra verre til enda verre? Å, jada!

Etter å ha krypet til korset og fortalt Claudia om vår ”situasjon”, fikk vi låne to hundre kroner av henne. Dette resulterte selvfølgelig med at vi dro til byen, ikke til San Miguel, men til den kommersielle delen av sentrum, La Paz.

Etter å ha leitet i to timer etter ”Den” kinoen som viste ”The Infiltrados” (med Leonardo DiCaprio), gav vi opp og satt oss på en liten, men søt café. Vi bestilte kina mat. Når vi fikk maten var den uten ris, meget skuff. Etter en stund kom Eline. Vi satt der og spiste og koste oss. Så skulle vi til å betale, og siden Eline skylte oss litt penger fra vår tur til Copacabana, ville hun betale. Til hennes, og vår store forskrekkelse, var vesken hennes borte. Den hadde rett og slett blitt stjålet fra henne rett foran våre øyne. Det er i slike øyeblikk man bare hater Bolivia med alt det man eier av hat og sinne.

Etter mange forsøk med å få noe som helst kontakt med ranerne (mobilen lå i veska) og fire hat meldinger senere, måtte vi faktisk betale regningen å gå ut fra lokalet med en secondhand veske, mobil og fire hundre bolivianos fattigere.

Vi satt oss på en stor iskrembutikk og druknet Eline sine og våre sorger i tre banansplitt, tre iskuler av varierte smaker og en stor sjokolademilkshake. Og selvfølgelig kino med Russel Crow. Han er bra digg.

Skulle tro at alle verdens, snilleste engler skulle være på vår side etter alt som har skjedd med oss. Men det ser ut som om vi er på våre egne bein her nede i kalde, dumme Bolivia.