Livet som fattig...

Jeg våknet utvilt og klar for en ny og spennende dag, men dagen begynte ikke helt som forventet. Anna satt seg ned på sengekanten min og sa at hun hadde noe å fortelle meg. Mens hun sa dette begynte hun å grine. Jeg tenkte med engang ”KRISE! Mads kommer ikke allikevel!”. Men neida, den gang ei. Hun fortalte meg at hun hadde mistet bankkortet mitt. Jeg begynte å le. For det siste jeg sa før hun dro av gårde med kortet mitt var: ”Ikke mist det!”. Hun har, bare for å legge alle kort på bordet, mistet hele 8 bankkort i sin lille bankkort karriere.

Situasjonen her nede i Bolivia har gått fra å leve et liv i sus og dus, til å leve et liv med smør på brødskiva. De siste dagene har vi holdt oss innendørs fordi vi ikke har råd til å betale taxi ned til San Miguel. Her snakker vi konkurs! Men, hvorfor ikke bare bruke kortet til Anna eller kortet til Eline. Jo, mine damer og herrer, det har seg slik at Anna har selvfølgelig ikke bare mistet mitt kort, men også sitt eget og kortet til Eline er blitt avmagnetisert. Så med andre ord vi sliter litt. Vi lurer på å opprette er fond slik at dere kan sende penger ned til oss her. Nei, det var en spøk. Vi har nok litt godt av å leve litt små trangt en uke eller to. Heldigvis får vi besøk av en engel av en kjæreste til Anna, Mads, som tar med seg tre nye bankkort, norsk sim-kort, Fjordlands pinnekjøtt, godteri og sokker. Som dere kanskje har skjønt så lever vi ikke så dumt her i La Paz, men det å spørre Claudia om penger er veldig flaut. Vel, ville bare oppdatere dere litt på den økonomiske fronten. Ikke alltid at jeg gjør det.

Så, hvis det finnes noen som meg der ute akkurat nå. Mitt tips til dere er å sette på ”Oslo Gospel Choir” med ”My Life Is In His Hands”.

I know that I can make it,
I know that I can stand.
No matter what may come my way,
My life is in your hands.