Enda en uke...

Vel, det er tid for litt blogging igjen. Jeg har ikke tilgang til internett i uken, men i helgen derimot, da har jeg tilgang. Men denne helgen ble litt utenom det vanlige. Etter at vi hadde stresset med alle våre bagger opp til huset, fant vi fort ut at datamaskinen ikke var der. Vi mistet helt fatningen, eller, vi gjorde jo ikke det. Men å få kunne gå på internett i helgen er at av høydepunktene her nede i Bolivia. Kontakt med omverdenen skader jo ikke. Føler noen ganger at jeg lever i et lite ”Big Brother” hus når jeg er på barnehjemmet. Hvis det regner hardt og lenge om natten kan ikke ungene gå på skolen dagen etter, fordi Alalay ligger litt avsidesliggende og vannet danner en ”stor” elv som ungene ikke kan krysse. Så, en kveld med mye regn, betyr ingen skole for ungene, og mer arbeid for oss…

Nok en uke ligger bak oss. Denne uken har vært hard, men samtidig flott! Mandagen var som en helt vanlig dag. Unger som skriker, unger som ikke vil høre på oss og unger som gjør akkurat det de vil. Tirsdagen ble velig hard. En av ungene sølte melken sin utover borde, og jeg beordret han til å tørke det opp selv (fordi det er det de skal gjøre), men han skulle ikke tørke opp noen ting! Han begynte å grine og jeg måtte holde han. Unger som griner er ikke gøy. Jeg følte selv tårene presse på da. Senere sa han unnskyld til meg. Etterpå gikk jeg bort til ”Cabaña R” for å spørre om de hadde noe melk. Mens Grover gikk for å hente melken til meg måtte jeg plutselig løpe vekk fordi jeg begynte å grine. Tirsdagen var med andre ord veldig hard.

Men plutselig gikk det et lys opp for Anna og meg! Snille unger er bedre enn sinte unger. Og hvordan skal man få en unge til å gjøre akkurat det man sier… jo, da må man ty til bestikking. Mobiltelefonen min har blitt veldig hot i det siste. ”Prestame” (lån den til meg), hører vi hver dag. Det vi sier da er ganske så enkelt. Mobiltelefonene er kun til snille gutter og jenter. Først må de gjøre visse oppgaver som for eksempel leksene, pusse tenner, rydde rommet, hjelpe til på kjøkkenet, dusje eller skifte tøy. Alt dette har nå blitt ”peanutts” etter at vi har ”oppdaget” mobiltelefonen.

Denne uken har vi arbeidet sammen med to andre damer på vår ”Cabaña”. De kjørte en litt annerledes stil enn det ”Seña” Nancy gjorde. Ungene måtte denne uken dusje hver kveld før leggetid, men til gjenggjeld fikk de lov til å se film hver dag hvis de var snille. Hver kveld etter teen og kveldsmaten fikk de se på film. Dette er selvsagt veldig populært, og vår ”Cabaña” ble plutselig veldig populær. Vi fikk besøk av mange andre unger. Veldig koselig. Andre endringer som er blitt gjort er at vi nå har fått ansvar for vært vårt rom. Så om morgenen skal vi konsentrere oss mest om akkurat de ungene. Jeg fikk selvfølgelig ”Løve rommet”, der de kule guttene sover. Jorge, Bryan, Christian og Jonatan. Jorge er verdens snilleste og hjelper meg om morgenen med de andre guttene. Bryan står aldri opp og er alltid den siste til frokosten. Christian er ofte veldig snill, og ofte veldig vanskelig. Jonatan er veldig variabel. Men som oftest er han like treg som Bryan, men ikke like vanskelig.

Selv om jeg lissom har fått ansvaret for dette rommet har jeg igjen byttet ”Cabaña”. Ikke fordi jeg ikke trivdes sammen med de små, men vi har nå steget i rang… til uken skal vi begynne å jobbe som ”educadores”, på hver vår ”Cabaña”. Jeg skal jobbe sammen med Eline på ”Cabaña C”, og Anna skal fortsette hos de små. I ”Cabaña C” bor de største jentene, det vil si jenter fra 14 til 17. Dette tror jeg vil bli bra. Endelig noen folk som kan klare å stå opp selv om morgenen. Disse jentene er ikke bare englebarn heller. Tre jenter fra denne ”Cabañaen” har blitt flyttet til ”Cabaña R”. ”Cabaña R” er siste mulighet…

Alt i alt er jeg fornøyd, og hver kveld under vår daglige tur for å ”lufte oss” sitter vi og snakker sammen om dagen som endelig er ferdig, og som oftest er vi fornøyd.