Fiesta

På fredagen var det stor fest på skolen til ungene på Alalay. Vi følgte de små til minibussen som kjører de direkte til skolen. Alle de andre ungene må selv gå. Jeg spurte om jeg fikk lov til å gå med ungene den dagen til skolen for å se på alt det de skulle vise fram. Det fikk jeg lov til, men jeg måtte gå. Jeg fikk ikke sitte på med minibussen, selv om ungene insisterte på at jeg skulle være med dem. Jaja…

Jeg hadde selvfølgelig ingen aning om hvor denne skolen kunne befinne seg, men det kunne ikke være langt unna. Rett før jeg gikk av gårde spurte jeg ”Seña” Miriam om direksjonen. Hun sa at skolen lå til høyre for veien og at de var en halv time å gå. Jeg fikk bakover sveis. En halv time i dette været. Du er garanter en saftig solforbrenning og kaloriforbrenning. Jeg fikk begge. Men til skolen skulle jeg, selv om jeg måtte rake gatelangs hele dagen for å lete etter denne skolen.

Jeg begynte å gå, og merket fort at en Ipod og vann ikke hadde vært så dumt. Jeg hadde ingen av delene… Selv om jeg ikke kunne veien er jeg ikke dum, jeg fant fort noen små unger som hadde samme uniform som de på Alalay og tenkte med en gang at dette er kids som går på samme skole som de. Derfor bestemte jeg meg for å følge etter dem. Etter en stund ble veien dårligere. Den gikk fra asfalt til fint, belagt brostein. Dette var i lengden veldig ubehagelig å gå på.

Ti minutter senere var veien kjempe liten og jeg tenkte stille inni meg selv at dette ville kanskje bli dagen jeg kom til å bli ranet i et eller annet skur. Jeg gikk jo som sagt alene. Jeg gikk og jeg gikk, og tror du ikke veien ble dårligere. Jo faktisk. Nå var det ikke lengre en vei, men en liten sti mellom to vegger. Jeg begynte å bli veldig skeptisk. Det er aldri for sent å snu, tenkte jeg. Men jeg er da ingen reddhard. Har vært ute i en vinterdag før (ute en vinterdag før, den er dedikert til deg Kirsti).

Etter hvert fant jeg meg noen andre unger jeg kunne følge etter. Disse fulgte jeg helt til skolen. Endelig framme. Ungene lekte ute på fotballbanen og det var mye liv. Etter en time med venting, selvfølgelig. Ingen stresser her nede, ingen bruker klokke her nede, hvorfor begynne på rett tidspunkt når man kan starte en time senere. Hallo!?

Programmet var fylt med masse rart. Det startet med at ungene måtte stille opp kassevis i rekker. Etter å ha utført noen militæriske bevegelser var det tid for det første innslaget. Det var noen unger som dannet ulike menneskepyramider, senere var det de minste barna sin tur. Da var det tid for sang. Etter de små var det tid for litt boliviansk dans etterfølgt av litt mer dans. Denne dansen var litt mer indianerinspirert mener jeg.

Etter å ha sittet og svettet og blitt levende stekt av den sterke sola bestemte jeg meg for å ta bena fatt, å gå hjem igjen. Denne gangen med Ipod og vann. Jeg kom inn på rommet mitt på Alalay og kunne veldig klart betrakte min nye, fine, griserosa hudfarge.

I dag kjøpte jeg solkrem.