I’m back!

Etter et par tempererte e-mails har jeg herved bestemt meg for å oppdatere bloggen. For å være helt ærlige med dere alle, så har jeg hatt store planer om å skrinlegge hele bloggen. Altså legge den på is. Men siden dere, mine trofaste sauer, som deres hyrde burde jeg fullføre mitt oppdra fult ut. Jeg kan ikke legge meg ned nå, før jeg er i mål. Derfor skal jeg gi dere de oppdateringene dere så fryktelig har ventet på. Jeg har skrudd på iTunes og sitter nå og hører på "The Kids – Vil du værra med meg hjem i natt". For en sang!

Så, la meg tenke en liten smule på hva dere har gått glipp av. Jo, det var den "heisann turen" til Arica, Chile. "Heisann tur" betyr i den forstand at vi dro veldig på sparket, men det var en utrolig bra ut. Vi var alt i alt ni jenter. Syv fra Norge og to jenter fra Las Vegas, Nevada, USA. Dette kunne jo ikke gå galt. Vel, etter den første kvelden ute på byen våknet vi med en jente mindre. Hun som var savnet var høy, slank og blond med blå øyne. Oppskriften på oppmerksomhet fra alt som beveger seg på Chilensk jord. Dette resulterte med at vi måtte ned på politistasjonen og melde ifra om at hun var savnet og vi oppsøkte også et agentbyrå for å hjelpe oss med å finne henne. Vel, før kvelden var omme, kom hun til hotellet – like hel og like pen. Hvor hun hadde vært, blir mellom oss ni. Haha, nå kan dere sitte der å tenke til dere har dratt ut alt håret som finnes på hodet. Fordi jeg sier ingenting… Hmmm…. Hvor kunne hun ha vært? Vel, ellers så var aktivitetene i Arica få. Jeg drev med førsteklasses shopping, spising og mye dassing på stranda. Kan ikke si at jeg ble så sinnsykt brun, men skille fikk jeg, men som etter to tre dager utviklet seg til andregrads forbrenning. Det vil si at jeg hadde vannblemmer på halsen, øvre del av magen og rett under der man har buksa… eller, ved buksekanten heter det kanskje. Dette var med andre ord meget så ubehagelig! Det er ikke så veldig mye mer å fortelle fra Chile. Det er selvsagt mye mer å fortelle, men jeg vil anta at mamma ikke ville kalt det for blogg stoff. Kanskje jeg heller ikke ville ha kalt det for blogg stoff.

En annen ting dere har gått glipp av er turen vår til saltørkenen. Jeg ble ikke imponert over dette fenomenet, og jeg syns til tider at det ble kjipt å kjøre mil etter mil gjennom salt og sand. Ikke akkurat så fet, men det var en opplevelse som jeg kommer til å ta med meg videre. Vel, som sagt var ikke denne turen så sinnsykt imponerende. Salt kan man fint kjøpe i kilovis på ICA eller Rimi, og innsjøer som skulle være så vidunderfulle med farger, var nok bare kunstige pytter med konditorfarge. Det er i alle fall min teori. Det var en hel del kjøring på denne turen, og med en jeep som så vidt funka var det ikke alltid like behagelig. Vinduene kunne man ikke rulle ned, og hvis man skulle ut fra bilen var man heldig hvis døren gikk opp innenfra. Og ca. hver time måtte vi stoppe for å skru på løse skruer og muttere under bilen for at ikke motoren eller hva nå enn det som befinner seg under bilen heter, ikke skulle gå i stykker. Jeg fikk veldig god tid til å sitte og tenke og å dagdrømme. Så hvis du finnes der ute Ole, og hvis du har brunt krøllete hår og jobber på Stress, så er jeg klar!

Den siste innspurten på Alalay er meget så rett rundt hjørne. Men jeg har opplevd noen flotte dager den siste måneden. Jeg tilbringte nesten en hel kveld ute i frysende kulde sammen med en av guttene fordi han var så lei seg. Han gren og gren i timevis. Mens jeg stod der og holdt rundt han kunne jeg ikke slutte å tenke å på hvor sinnsykt kalt det var og om jeg kunne bevege på tærne, noe som jeg ikke kunne. Han stod også en stund i en slik posisjon at han pustet meg i nakken, og hvis det er et sted jeg er skillen så er det i nakken. Så da måtte jeg kjempe mot meg selv for å ikke begynne å le, noe som jeg selvfølgelig gjorde. Ellers så har jeg vært mye på fotballbanen med ungene, noe som alltid er gøy. Denne siste uken på barnehjemmet hadde jeg ikke mobilen min. Den er blitt stjålet. Så jeg kjøpte meg en vekkerklokke, men sekundviseren lagde lyder hvert sekund, noe som jeg ikke tolererer. Derfor ødela jeg klokken og måtte få noen til å vekke meg. Tana står opp like tidlig som meg, det vil si kl. 05.00, så hun kunne vekke meg. Vel, for å si det enkelt og greit. Hun vekket meg ikke en eneste morgen. Men jeg kom meg opp. Jeg er min egen herre. Hmm, var det kanskje litt sånn på kanten. Vel, sagt er sagt.

Ellers så har dagene gått forbi med mye shopping. Vi har funnet ut at Nike Shoxs eller de joggeskoene med slike kule, alt for overdimensjonerte dempere, koster rundt 500 til 600 kroner her nede. Noe som bare skriker KUPP! Derfor har jeg kjøpt fem slike sko. Tre til meg selv, et par til Kirsti og et par til Jan. Jeg kommer til å få den feteste pappaen noensinne. En annen aktivitet, som heller ikke er så veldig billig, er at vi nesten hver uke er ute og spiser Sushi. Noe som er helt himmelsk godt! Hemmeligheten ligger i risen. Så nå vet dere alle det.

Jeg begynte å pakke i dag. Noe som var veldig nødvendig. Hele sekken er stappet med tøy, og halve kofferten er full av sko. Derfor er jeg nødt til å sende hjem en pakke med diverse. Dette kommer ikke til å bli billig, for det første er pakken stor og tung, og for det andre koster det flesk å sende pakker jeg til Norge. Verdens beste land å bo i! Hurra for 17. mai! Jeg klemte meg selv i porten til Claudia i dag. Porten er automatisk og jeg skulle ut sammen med pakken min. Så jeg trykket på knappen og ventet på at den åpnet seg. Vel, jeg trodde jeg hadde en stor nok luke, men den gang ei. Glemte jo helt at jeg hadde en pakke på størrelse med en elefant. Så jeg løp for å komme meg forbi, men luken var litt for liten. Så det som skjedde var at jeg ble klemt mellom port dørene. Jeg tenkte at porten måtte jo stoppe opp, slik som garasjedører gjør, men nei du. Ikke kom her å tro at slike automatiske dører skal stoppe opp for deg. Så jeg stod der i intens smerte med den teite pakken min, før jeg klarte å kile pakken nedover slik at jeg fikk hendene mine frie. Aldri igjen, aldri igjen.